Tåkedans henter inspirasjon fra Theodor Kittelsens stemningsfulle landskap og den nordiske folketroen, der naturen sjelden er tom. Innsjøen er fylt av skikkelser som først viser seg når blikket får tid til å vandre. De svever over vannflaten, nesten usynlige, som minner eller sjeler fanget mellom verdener.
I forgrunnen møter en enslig kvinne dette ukjente landskapet. Hun strekker hånden forsiktig frem, uten frykt, men heller ikke uten varsomhet. Søker hun kontakt med skikkelsene, eller har hun ennå ikke forstått hva hun egentlig ser? Verket gir ingen fasit. Det inviterer betrakteren til å fylle stillheten med sin egen fortelling.
Den dempede fargepaletten og tåken lar grensene mellom menneske, natur og åndeverden flyte over i hverandre. Det som ved første øyekast virker som et stille landskap, avslører gradvis flere detaljer, flere skikkelser, flere spørsmål.
Tåkedans handler om nysgjerrigheten på det usynlige. Om øyeblikket der virkeligheten ikke lenger føles helt sikker, og der et eneste skritt nærmere kan bety forskjellen mellom å betrakte og å bli en del av historien.