Rødhette tar utgangspunkt i det velkjente eventyret, men stiller et annet spørsmål: Hva skjer når historien er over?
Ulven er borte. Ingen følger etter henne lenger. Skogen har blitt eldre, stillere og mer utemmet. Det som en gang var en scene for frykt og fare, har blitt et sted preget av tidens gang.
Rødhette er ikke lenger et barn. Hun går alene gjennom skogen, uten kurv, uten jegere og uten en tydelig retning. Blikket er vendt fremover, men målet for reisen forblir ukjent. Kanskje leter hun etter noe hun mistet. Kanskje er hun bare på vei videre.
Den røde kappen er det eneste som bryter det dempede landskapet. Den bærer med seg minnene om fortellingen vi allerede kjenner, samtidig som den markerer begynnelsen på en ny. Verket lar eventyret fortsette uten å gi svar, og inviterer betrakteren til å forestille seg hva som finnes etter den siste siden i boken.
Rødhette utforsker hvordan mennesker formes av historiene de har vært en del av. Når monstrene forsvinner, står vi igjen med oss selv, og veien videre.