Snedronningen er inspirert av H.C. Andersens tidløse eventyr om Kay og Gerda, en fortelling om kjærlighet, lengsel og kampen mellom kulde og varme. I eventyret er Snedronningen både vakker og uoppnåelig, en skikkelse som lokker Kay inn i et rike av is hvor følelsene gradvis fryser til stillhet. Samtidig er hun langt mer enn en antagonist; hun er selve naturkraften, vinterens ansikt og den ubønnhørlige roen som oppstår når verden dekkes av snø.
I dette verket er Snedronningen ikke fremstilt som en majestet med krone eller symboler på makt. Hun er en del av landskapet. Født av vinden, snøen og frosten. Kroppen løser seg opp i omgivelsene, som om hun like gjerne kunne vært en snøfonn eller et vindkast. Hun tilhører naturen mer enn menneskene.
Den svevende kjolen bryter med det realistiske uttrykket og beveger seg mellom stoff, is og tåke. Den flyter fritt gjennom landskapet, som om den aldri helt lar seg fange av tyngdekraften. Bevegelsen tilfører en stillhet som likevel føles levende, som er en påminnelse om at selv den mest frosne verden aldri står helt stille.
Verket utforsker kontrasten mellom det vakre og det utilnærmelige. Snedronningen blir ikke bare et eventyrvesen, men en personifisering av vinteren selv; vakker, tidløs og grenseløs, der mennesket og naturen smelter sammen til én og samme skikkelse.