Forfatter Thomas Liljevold visste ikke at boken han hadde skrevet, nesten var som å lese deler av min egen barndom. Han visste ikke at jeg også hadde mistet faren min som barn, eller hvordan det hadde påvirket familien min i årene som fulgte. Vi snakket sammen, og på merkelig vis var vi enige nesten før noen av oss hadde rukket å si særlig mye. Sam besøker sjelenes verden ble til.
Nå får boka nytt liv. Den har fått nye og bearbeidede illustrasjoner og relanseres på svensk under Nordens største bokmesse i Göteborg 24 – 27. september.
Men historien begynner egentlig et helt annet sted. For hva skjer når noen dør i et barns liv?
For et barn forsvinner ikke bare et menneske. Hele virkeligheten kan plutselig oppføre seg annerledes. De voksne sørger. Noen gråter, noen blir stille, og andre forsøker å holde hverdagen sammen. Samtidig sitter barnet midt i dette og prøver å forstå noe som selv voksne ikke egentlig har et godt svar på.
Jeg var åtte år da pappa døde. Han var 34.
Det jeg husker fra tiden etterpå handler ikke bare om savn. Jeg husker også alle spørsmålene. Hvor var han nå? Kunne han fortsatt se oss? Fantes han et sted, eller var han bare borte? Når du er barn, er ikke dette filosofiske spørsmål. Du vil faktisk vite.
Og barn leter etter svar på sin egen måte.
Det er nettopp her vi møter Sam. Han har mistet pappaen sin, men historien stopper ikke ved tapet. En kveld møter han Remiel, som tar ham med på en reise til sjelenes verden, Eridanus. Der får Sam se pappa igjen og stille noen av spørsmålene som kan være nesten umulige å formulere når man er liten.
Boka forsøker ikke å bevise hva som skjer etter døden. Den gir fantasien et sted å gå når virkeligheten ikke har flere svar. Og det var kanskje derfor historien traff meg så umiddelbart.
Da Thomas og jeg begynte å snakke om boka, trengte han ikke å forklare meg hvordan Sam skulle ha det. Jeg kjente allerede barnet som sto igjen og forsøkte å forstå. Forskjellen var at Sam fikk reise dit jeg selv bare kunne forestille meg.
Når noen må tegne sjelenes verden
Det var bare ett ganske vesentlig problem. Ingen vet hvordan sjelenes verden ser ut.
Thomas hadde skrevet en historie som beveger seg mellom noe veldig konkret og noe fullstendig uhåndgripelig. Sam er et vanlig barn. Han sitter hjemme, drikker sjokolademelk, savner pappaen sin og lever i en verden vi kjenner igjen. Så skal han plutselig forlate kroppen sin og reise til et sted der vanlige regler ikke lenger gjelder.
Min jobb ble å finne ut hvordan det stedet skulle se ut.
Ingen vet hvordan sjelenes verden ser ut eller om det i det hele tatt finnes, og det ga oss både stor frihet og et ganske håpløst utgangspunkt. Vi valgte derfor å bruke flere symboler og forestillinger som allerede er kjente, samtidig som verden fikk sitt eget uttrykk.
Det viktigste var aldri å forsøke å definere hvordan livet etter døden ser ut. Bildene skulle gi Sam et sted å reise til og barna et visuelt holdepunkt mens historien stilte de langt større spørsmålene.
For det er egentlig ikke sjelenes verden som er det viktigste i boka. Det er hva som skjer når Sam kommer dit, hvem han møter, og hva han får muligheten til å spørre om.
Og midt i alt det fantastiske måtte én ting fortsatt føles helt virkelig: forholdet mellom et barn og en pappa han savner.
Det var den delen jeg aldri trengte noen referanse for.
Interessert i å bestille?
"Sam besöker själarnas värld" er først og fremst tilgjengelig i Sverige. Den kommer også snart ut på norsk, engelsk og dansk.
Les mer og bestill herSå lot vi leserne slippe til
Det er én ting å skrive en bok om døden. Det er noe helt annet å gi den til et barn og vente på hva som kommer tilbake.
I det svenske leserpanelet fikk både barn, foreldre og besteforeldre lese Sam besøker sjelenes verden. Den yngste var seks år, den eldste 78. Reaksjonene var forskjellige, men ganske raskt begynte de samme spørsmålene å dukke opp.
Kan jeg også komme dit? Kan pappa eller farmor se meg? Har de fortsatt vondt? Må jeg dø for å møte dem?
Og akkurat der begynner kanskje boka å gjøre det den skal.
Seks år gamle Elsa ble først redd da Sam spurte om han måtte dø for å komme til sjelenes verden. Da hun forsto at han kunne komme tilbake, ble hun rolig igjen. Det hun satt sterkest igjen med, var møtet med pappaen.
Jag tyckte bäst om när pappan var frisk igen och kunde krama Sam. Det betyder att han inte är sjuk där längre.
For Maja på ti år ble historien mer personlig. Hun begynte å tenke på farfaren sin, som hadde vært syk før han døde. Hun visste ikke om han var i Eridanus, men håpet at han også var et sted hvor han ikke lenger hadde vondt.
Det var også noe annet hun bet seg merke i. Sam får lov til å være sint.
Jag blev arg när farfar dog, fast det inte var hans fel. Då skämdes jag lite. Efter den här boken känns det som att andra också kan bli arga när någon dör.
De eldre barna leste historien annerledes. Leo på 13 år var ikke opptatt av å avgjøre om sjelenes verden faktisk finnes. For ham kunne reisen like gjerne være en drøm eller noe Sam opplevde inni seg. Det viktige var hva reisen gjorde for Sam.
Det samme skillet dukket opp flere steder i panelet. De yngste barna gikk gjerne rett inn i Eridanus og forholdt seg til stedet som en del av historien. De eldre begynte å tolke, stille spørsmål og bestemme selv hva de trodde på.
De voksne gjorde noe annet igjen.
De begynte å snakke om sine egne døde.
Foreldre tenkte på hvordan de skulle svare når barna stilte spørsmål. Besteforeldre tenkte på mennesker de selv hadde mistet. Bengt på 71 år tenkte på kona si og på barnebarna som hadde spurt hvor farmor var.
«Jag har sagt att hon finns i våra minnen, men ibland känns det för litet. Hon var mer än ett minne.»
Det er kanskje en av de fineste beskrivelsene av hvorfor denne boka finnes.
For Sam besøker sjelenes verden trenger ikke å fortelle oss hvor de døde er. Familier tror forskjellig, og noen tror ikke på et liv etter døden i det hele tatt. Det kom også tydelig frem i leserpanelet. Flere ønsket å bruke Eridanus som én mulig forestilling om hva som skjer etter døden, og derfra spørre barnet: Hva tror du?
Det er et spørsmål boka tåler.
Kanskje trenger vi ikke alltid å ha svaret klart før vi begynner å snakke med barn om døden. Kanskje kan vi begynne et annet sted.
Hva tror du?
